NOEN GANGER ER DET HELT ÅLREIT HJEMME...

OMPLASSERING AV DYR:

Generelt så avliver vi ikke friske dyr. Som dyrleger og dyrepleiere/veterinærassistenter er det rett og slett umulig for oss å tro på at dyr har det bedre av å bli avlivet enn å bli omplassert.
Vi mener at det er en god mulighet for at et dyr kan ha mange lykkelige år hos en ny eier, hvis den har vært lykkelig hos den forrige eieren.

 Årlig så omplasserer vi ca 10-15 dyr, hovedsaklig katter, men også hunder og fugler har vi omplassert. Også en nymfeparakitt... (se under)

Alle dyr vi omplasserer, tar vi først inn etter at den gamle eieren har blitt bedt om eller allerede selv har utført følgende;
1) Satt annonse i lokalavisene.
2) Hengt opp oppslag i lokalbutikker eller på "møtestolpene" rundt omkring.
3) Spurt alle sine venner og venners bekjente om hjelp.

Grunnen til at vi krever dette, er at dette er den samme jobben som VI MÅ GJØRE. Vi mener at da bør den gamle eieren hvertfall forsøke det samme først i sin krets.


Akutthjem - Noe for deg?
Kunne du tenke deg å være akutthjem, dvs være tilgjengelig for oss og huse en katt eller hund i alt fra noen dager til evt en omplassering er i orden? Hvis vi kunne fått tak i 3-5 slike velvillig innstilte mennesker, er det lettere å løse de akutte sakene. Hvis du kunne tenke deg å stå på en slik liste, vennligst ta kontakt med oss på telefon 64932308.

Det hadde hjulpet oss og andre i "nødens stund", dersom vi alltid hadde noen på en slik liste og som vi kunne ringe til ved behov.

Oljemaleri som vi har fått av Trudy Wollbraathen: "Liten pus søker hus"

NYMFEPARAKITTEN

Historien om nymfeparakitten "Pippa";

 Det var 40-årsdagen til min kusine, og det var lag ute i hagen.
Onkel Gunnar fikk høre en merkelig fuglelyd fra hagen. Han er en fuglekikker og kan mye om fugler. Har også en fenomenal evne til å etterligne lyder fra fugler han hører. Etter litt latter fra gjestene, og kommentarer som "Skal det liksom lokke den fuglen til å komme hit, det er hvertfall ikke noe jeg ville komme nærmere hvis jeg hørte!" så holdt nå onkel Gunnar på en stund. Vi andre lot ham bare være i fred, gamle mannen ...
Og da landet det en nymfeparakitt på hodet til onkel Gunnar!

 Etter å ha blitt matet med, jo selvfølgelig, litt bursdagskake, så var det lett å se at denne fuglen var veldig menneskekjær. Når man koste med den, virket det som om den falt helt i transe.
Som dyrlege og gjest i selskapet, var det veldig enkelt; Det ble jeg som fikk ansvaret for å finne tilbake til eieren.
Så med kake i den ene hånden, fugl på skulderen og mobilen på det andre øret, ringte jeg til Politi, nærmeste dyreklinikk (som var Vinderen dyreklinikk), til Radio 1,2,3 og 4, Østlandssendingen og Nitimen. Men "Pippa" måtte jo bo et sted fra NÅ...

NVH ville ikke ta imot friske dyr til oppbevaring, så den ble med hjem til Frogn Smådyrpraksis. Innlosjert i sprinkelbur, med brød og vann som var det eneste tilgjengelig en søndag kveld, og med utstoppede fugler på veggene, vet jeg ikke helt om den første natten ble så bra...

Mandag kom, og fuglefrøblanding til nymfeparakitter skulle kjøpes inn. På Drøbak City har de en Zoo-butikk, og den dagen var det en ny dame (for meg) bak disken. Selvfølgelig kom hele historien opp, og jeg spurte om hun hadde hørt om noen som hadde mistet en nymfeparakitt? Og akkurat da trodde jeg ikke mine ører da damen svarte; " Jo, jeg mistet min for 3 uker siden!"

Damen stakk oppom klinikken senere dagen etter, og måtte nok innrømme at det ikke var hennes. Men hun kunne jo gjerne passe på den så lenge, for parkameraten til den hun hadde mistet hadde jo nå vært ensom i over 3 uker, og den hadde det heller stusselig.
Så tenkt og så gjort, hun fikk med Pippa hjem!
3 uker og igjen 2,5 måneder senere, møtte jeg henne på nytt, og alt er bare bra med Pippa, burkamerat, og nå eier av Pippa - for ingen har ringt og sagt de eier henne.
Per juni 2009, er alt fremdeles like bra.
Onkel Gunnar klarte det ingen trodde var mulig...

...og omplassert til

Cathrine med fuglen, en lykkelig slutt på en flaksete historie.

Din overskrift