Historien om nymfeparakitten "Pippa";
Det var 40-årsdagen til min kusine, og det var lag ute i hagen.
Onkel Gunnar fikk høre en merkelig fuglelyd fra hagen. Han er en fuglekikker og kan mye om fugler. Har også en fenomenal evne til å etterligne lyder fra fugler han hører. Etter litt latter fra gjestene, og kommentarer som "Skal det liksom lokke den fuglen til å komme hit, det er hvertfall ikke noe jeg ville komme nærmere hvis jeg hørte!" så holdt nå onkel Gunnar på en stund. Vi andre lot ham bare være i fred, gamle mannen ...
Og da landet det en nymfeparakitt på hodet til onkel Gunnar!
Etter å ha blitt matet med, jo selvfølgelig, litt bursdagskake, så var det lett å se at denne fuglen var veldig menneskekjær. Når man koste med den, virket det som om den falt helt i transe.
Som dyrlege og gjest i selskapet, var det veldig enkelt; Det ble jeg som fikk ansvaret for å finne tilbake til eieren.
Så med kake i den ene hånden, fugl på skulderen og mobilen på det andre øret, ringte jeg til Politi, nærmeste dyreklinikk (som var Vinderen dyreklinikk), til Radio 1,2,3 og 4, Østlandssendingen og Nitimen. Men "Pippa" måtte jo bo et sted fra NÅ...
NVH ville ikke ta imot friske dyr til oppbevaring, så den ble med hjem til Frogn Smådyrpraksis. Innlosjert i sprinkelbur, med brød og vann som var det eneste tilgjengelig en søndag kveld, og med utstoppede fugler på veggene, vet jeg ikke helt om den første natten ble så bra...
Mandag kom, og fuglefrøblanding til nymfeparakitter skulle kjøpes inn. På Drøbak City har de en Zoo-butikk, og den dagen var det en ny dame (for meg) bak disken. Selvfølgelig kom hele historien opp, og jeg spurte om hun hadde hørt om noen som hadde mistet en nymfeparakitt? Og akkurat da trodde jeg ikke mine ører da damen svarte; " Jo, jeg mistet min for 3 uker siden!"
Damen stakk oppom klinikken senere dagen etter, og måtte nok innrømme at det ikke var hennes. Men hun kunne jo gjerne passe på den så lenge, for parkameraten til den hun hadde mistet hadde jo nå vært ensom i over 3 uker, og den hadde det heller stusselig.
Så tenkt og så gjort, hun fikk med Pippa hjem!
3 uker og igjen 2,5 måneder senere, møtte jeg henne på nytt, og alt er bare bra med Pippa, burkamerat, og nå eier av Pippa - for ingen har ringt og sagt de eier henne.
Per juni 2009, er alt fremdeles like bra.
Onkel Gunnar klarte det ingen trodde var mulig...
Onkel Gunnar klarte det ingen trodde var mulig...